Hjelp! Jeg skal blogge!!...
Jeg gruer meg og kjenner prestasjonsangsten krype inn over meg. Spørsmålene og de kritiske tankene hagler inn i hodet mitt som store snøballer. Kalde, og harde som for å vekke meg fra denne drømmen om at jeg skal blogge.
"Hvem tror jeg at jeg er, som har noe å skrive om?" "Hvem i all verden gidder å bruke tid på noe noe jeg skriver??.." og slik fortsetter det...
Jeg erkjenner at Janteloven så definitivt bor i meg, som en refleks. Det går helt på autopilot. At det er sånn jeg gjør det. Holder tilbake. Stopper meg selv. Unngår å "stikke hodet frem". Jeg kan også erkjenne at det har vært en nyttig strategi. Ofte. Men ikke alltid. Og kanskje mindre nå enn før. Alt har sin pris. Det blir et valg. Og i livets store sammenheng er dette er et relativt lite valg... Men ok, la det være et lite valg, men når jeg kjenner hva det aktiverer i meg av tanker og følelser er det tydelig at det også er relevant. Og at det har noen omkostninger. Hvilke muligheter har jeg? Og hvilken omkostning har de ulike mulighetene? Hmm.. Jeg smaker på ordet mulighet. Jeg liker det. Jeg har altså muligheten til å blogge. Jeg kan kjenne at jeg smiler og at denne måten å se det på gir meg energi.
Hva betyr det for meg å blogge, og hva er motivasjonen min? Kan jeg tåle å by på meg selv? Jeg kjenner at jeg gjerne vil bidra med noe, gi noe videre, dele og utforske tanker, spørsmål og erfaringer. Og så er det en måte å sortere på. Sortere hvordan jeg forholder meg til ulike tema - i dette tilfellet å blogge. Samtidig gjør jeg meg sårbar, jeg viser meg frem og deler. Hva om det jeg skriver er uinteressant, kjedelig og selvopptatt? Eller bare ikke bra nok av andre grunner? Men hvorfor skal ikke jeg kunne blogge, når så mange andre gjør det? Hvilke krav og forventninger har jeg til meg selv?
Underveis i skrivingen har jeg bestemt meg. Å skrive om å blogge, blir min første blogg. Jeg øver meg på noe nytt. Og jeg kjenner at jeg parallelt øver meg på å være sårbar og å kjenne etter hva jeg ønsker og hva som er viktig for meg. Jeg beskriver hva som skjer meg meg, kjenner etter hva som dukker opp, og deler prosessen her. Jeg blir dermed oppmerksom og mer bevisst underveis på at dette er noe jeg ønsker - og at jeg kan tåle omkostningene.
Slike indre dialoger er vanlig hos de fleste av oss, og ofte et tema i terapirommet. Å gå rundt og kverne på slike indre dialoger i dagevis, månedsvis eller kanskje årevis kan være både krevende og slitsomt. Det kan oppleves som at repeat-knappen har hengt seg opp og at det er helt fastlåst.
I begynnelsen av skriveprosessen var det en for meg en opplevd sannhet at jeg ikke kan blogge. Men - ved å utforske det, og å finne både motivasjon og mot til å gjøre noe nytt, har jeg altså skaffet meg en ny erfaring. Jeg har utvidet mulighetsrommet og repertoaret mitt.
Jeg har nå min egen blogg!